Jeg sitter på bussen, stesset litt for å rekke den selv om jeg kan se buss stoppet fra stuevinduet mitt. Med mye å bære på men som alltid musikken på øret. Blir sittende å lytte til det siste Spotfy funnet, og nyter beaten som får meg til å digge rimelig heftig innvendig. Så… treffer solen siden av aniktet mitt akkurat når sangen treffer refrenget for andre gang, DEN følelsen. Smilet klarer jeg ikke å holde tilbake og tanken som treffer meg er helt ubeskrivelig. Har aldri følt noe så lite, men likevel så mektig før, og i tillegg tok jeg meg selv i at jeg var tilstede i følelsen i min egen kropp og i mitt eget hode. For første gang på lenge kunne jeg kjenne at det var deilig å være meg, og at jeg faktisk har det bra til tross for at jeg den siste tiden har følt at stormen har rast rundt meg.
For en privilegie å legge merke til sånne øyeblikk, og at jeg er i stand til å nyte det. Realiteten er vel at man må være i stand til å føle smerte for å kunne sette pris på det motsatte. Livet er en berg og dalbane. Du kan sitte på berg og dalbanen og klamre deg fast, og bruke energi på å være redd. Eller du kan (holde deg fast og) nyte riden. Kjenne på de følelsene som fyller kroppen når du slipper deg løs og bare være tilstede.
Joyride by Berentzen